Rastløsheten

Nå har det gått vel to uker før Lisa, Rakel og jeg landa i Madrid for så å ta bussen videre til Alcalá de Henares, og i to uker nå har vi levd godt.

Men før reisen, og selv til og med til nå har jeg vært rastløs inni meg. Til tross for at jeg har trengt en pause fra alt arbeidet, for det har vært intenst, men også så langt inn i granskauen gøy!

En stund etter aktiv sommer og etter å ha blitt vant til ny tilværelse uten visepresidentrollen, har jeg lengtet etter å gjøre noe meningsfullt og viktig. Jeg har lengtet etter AIESEComgivelsene hva gjelder den genuine kulturen. Jobbe i et team mot et delt mål.  Jeg har savnet de åpne og ærlige samtalene, samtaler som motiverer og inspirerer, samtaler som er med på å utvikle meg selv som person.

Misforstå meg rett, jeg har det helt utrolig her i Alcalá. Det å faktisk bo i den leiligheten vi bor i, snakke spansk med e
Den gamle koslige utleiern vår, andre studenter og generelt den spanske befolkningen, spise ute og delta i aktiviteter. Jeg digger det.

Samtidig gleder jeg meg til å starte på skolen og få akademisk påfyll. Jeg skal begynne å danse igjen. Jeg gleder meg skikkelig! Og til det å ha en balansert og strukturert hverdag.

Og i morgen har jeg min første skoledag!