tirsdag 9. juni 2015

Perks of being a lonely traveller

Da jeg reiste alene i Sør-Amerika, var det noe ubeskrivelig ved det som jeg ikke helt klarte å sette ord på det. Jeg opplevde en helt ny frihet! Nesten som da jeg fikk lappen og endelig fikk kjøre bil. Men det som gjorde mest inntrykk på meg da, var særlig når jeg satt i bil alene og skulle på vei til et sted.

#denFRIHETEN!

Jeg innså ikke hva det gikk i da jeg var på min vei i denne livsreisa mi da, men jeg visste bare at det abstrakte ordet frihet beskrev hele opplevelsen.

Dagen før psykologieksamen skulle leveres, det var nemlig en semesteroppgaven, så satt jeg og Elfi og pratet sammen og lo av hvor lite stressa vi var over oppgaven selvom vi kun hadde kommet.. Ikke så langt da.. Og om hvor stressa vi burde være, for ja, i det minste ville vi hatt en drivkraft til å skaffe til avveie et ferdig produkt. Huff. Ja, så, da vi hadde denne samtalen, så snakket vi også om min godeste Tonje som er på backpackerreise i Sør-Amerika. (Sååå, misunnelig akkurat nå. Hun skal snart til Argentina, den heldiggrisen. Ikke hjelper det på saken at jeg har Wanderlust heller!!) Da tok Elfi opp dette med at det måtte være litt fælt kanskje, å reise alene, fordi man ikke fikk den bekreftelsen fra andre som man ellers får når man er med sine nære og kjære, om hvem man er.

Siden jeg er litt *kulkomskada, så tenkte jeg på den teorien vi hadde lært om at, ja vi mennesker får jo bekreftet vår identitet i relasjon med andre og måten andre ser oss på som. #symbolskinteraksjonisme

Og det er jo kanskje litt sant i det hun sa, for de man omgås med former jo den man er, eller, med andre ord, den man er blir jo preget av den man er sammen med over tid. Det er sånn man skaper identiteten sin. Og fordi identitet ikke er noe fast, men dynamisk, skaper man hele tiden identiteten sin. Da blir det jo slik at man på en måte mister seg selv på verdensreisa si, fordi man ikke har familie, venner, bekjente som er med på å forme hvem en selv er.

På en annen side er det jo óg ganske befriende. Man kan få lov til å være hvem man vil, og man trenger ikke å ha speile seg i andre en identitet som man ikke føler er helt 100% korrekt. Ikke minst kan man gjøre hva man vil uten å bry seg om hva folk mener og tenker fordi man ikke kommer til å møte de samme personene igjen (med mindre man faktisk virkelig holder på dem da) og uten at den handlingen skal være definerende for en som en person.

Etter videre ettertanke, burde det egentlig være sånn at man skal føle seg komfortabel til å kunne være seg selv uansett hvor man er hen da.

*Kulkomskada: så og si en yrkesskade der man har blitt mer analytisk som følge av de teoriene, modellene og begrepene man lærer i KULKOM.