"It's about the journey as much as the outcome."

I løpet av oppholdet mitt har jeg tatt mye buss. Særlig om kveldene. Da kan jeg bare legge meg tilbake og sove gjennom hele turen. Og dersom det blir litt for tidlig å legge seg, kunne jeg bare distrahere meg med noe musikk fra iPoden. Kunne.

Allerede etter min første reise i Mar del Plata, klarte jeg selvfølgelig å få tingene mine stjelt. Inkludert min kjære iPod som underholder meg når andre sover eller jeg bare vil trekke meg litt tilbake! Siden da har turene alltid manglet noe, en spesiell ingrediens kan man si, som holder meg borte fra å kjede meg ihjel.

Da jeg dro til Mendoza, tok vi ganske mye buss til de ulike aktivitetene som vi skulle drive med. Bussturene tok også et par timer i og med at vi skulle ut av sentrum og til steder som vanligvis var i nærheten av andesfjellene. Til tider kunne jeg bli ganske rastløs, særlig da radioen ikke var på, for med radioen på kunne musikken få meg på andre tanker.

Da jeg kom på en løsning til dette her, følte jeg meg nesten blind av to årsaker. Først og fremst fordi løsningen hadde vært der hele tiden. Naturen og landskapet vi kjørte gjennom var jo så vakker og trollbindene at jeg ble helt blendet. Mens jeg ble forelsket i Mendoza, begynte jeg virkelig å tenke. Ikke om noe spesielt egentlig, bare om livet generelt og alt det har å by på, og om valgene jeg har tatt og om fremtiden. Denne kombinasjonen, mellom filosoferingen og naturen vi kjørte gjennom, fikk meg til å innse at jeg ikke alltid trenger dette apparatet.

Også har man de gode samtalene, enten om det er om eksistensielle temaer eller sånne tilfeldige ting man pleier å snakke om når man blir slitne. Det blir så mye lettere å kommunisere uten alle de greiene i mellom.

Misforstå meg rett, jeg var ganske avhengig av iPoden min, og jeg kan ikke nekte for at jeg ikke savner den, men når vi bruker sånne apparater til å distrahere oss bort fra kjedsomheten, så distraherer vi oss også bort fra det som har potensiale til å være verdifulle øyeblikk i livet vårt. Det handler ikke bare om å distrahere oss bort fra kjedsomheten, men også det å ta seg tid til å kjede seg litt. For på den måten legger vi mye mer merke til hva som skjer rundt oss. Du har hørt det hundre ganger før, men man kan ikke få gjentatt det nok:

Be present

Sett pris på øyeblikket, og gjør det beste ut av tilværelsen. Eller, med andre ord, gjør det beste ut av tilværelsen og sett pris på øyeblikket.


Jeg vet ikke om det har å gjøre med min tidligere jobb hvor jeg kjørte ganske mye, om det er pga Perks of Being a Wallflower, eller om det er bussturene med filosofistunder, men jeg har virkelig begynt å like lange kjøreturer.



Kanskje fordi vi sitter i samme.. bil?

I'm in my 20's bitch

I love it!

Hvor herlige venner jeg har og hvor herlige folk jeg er omringet av! Det er så koselig at folk bryr seg litt ekstra om meg på dagen min. Og når alle er så glad på mine vegne så blir jo jeg også glad!

Selvom jeg hadde store planer om å feste som en argentiner til kl. 7, og selvom planen min gikk rett i dass pga diverse årsaker som at jeg ble veldig dårlig natt til bursdagen min(kommer et innlegg om dette), så har jeg hatt en ganske så grei helg. Jeg kan ikke si at selve bursdagen min var høydepunktet, for idag har jeg bare gått rundt og vært litt klein og litt fyllesyk. Men fredagen frem til like før vi skulle ut på utestedet på lørdagen var muy diviltido(very fun). Kan trygt si at oppvarmingen til bursdagen min var bedre enn selve bursdagen. Men det går bra, for det viktigste er at jeg har kost meg, og det har jeg viiirkelig! Skapt noen minner har jeg og for å si det sånn. Haha.

viirker som de her også koste seg! haha. 

En underlig følelse

Tenk at jeg faktisk bor i Buenos Aires og studerer her.

Da jeg først ankom Buenos Aires og bodde på hostel i San Telmo(gamlebyen), hadde jeg 3 netter alene før jeg skulle flytte inn til Pichincha, og enda 2 dager til før skolen startet. Med disse dagene fri kom jeg inn i en backpackeratmosfære ble kjent med folk ut av det blå og prøvde å oppleve mest mulig av Buenos Aires gjennom utforske byen og gjøre forskjellige aktiviteter.

Da jeg flyttet inn til Pichincha var det en underlig følelse. For det første, så hadde jeg pratet engelsk hele tiden, så det var veldig rart å snakke norsk igjen da jeg kom til huset. For det andre føltes det ut som om jeg fremdeles var på ferie, at jeg bare flyttet til et annet hostel med mange andre reisende. Men disse reisende var jo folk jeg kom til å se mye av fremover. Hostelet jeg flyttet inn på var jo ikke bare et midlertidig sted, men mitt nye hjem i 3 mnd.

Det var en underlig følelse å bli kasta inn i skolelivet. For skolelivet slik jeg kjente bestod av kjente alminnelige og hverdagslige rutiner. Her i Buenos Aires, skjer ting hele tiden, og det er alltid noe å gjøre. Så det føltes fremdeles ut som om jeg var turist. Men rutinene som kom med skolelivet hjalp å forene hverdagslivet med feriefølelsen.

Nå har det gått 5 uker siden jeg kom hit, og det har ikke vært før nå at jeg har begynt å føle meg ordentlig hjemme. For det er først nå jeg har trekt meg litt tilbake og hatt en ordentlig daffedag hvor jeg bare sitter på pc'n, slapper av og oppdaterer meg på ting - de vanlige tingene jeg pleier å gjøre hjemme. Etter å ha vært rundt å farta hver helg var det syykt deilig å ha en sånn dag, og hvor ettertrengt det var! Selvom det var fest på takterrassen gjorde det ingen ting for min del. Jeg koste meg sånn i mitt eget lille hjem atte!

No tenemos ningun

Translate: Vi har ikke noe

Når man bor på et hostell med 40 mennesker og et personal som består 3-4 kan det bli litt ville tilstander.

Som blant annet når vi ikke har mer såpe igjen til å vaske det vi bruker av asjetter, bestikk, kasseroller, skjærebrett osv. 

Eller når vi ikke har mer tørkepapir.

Eller som i dag, når vi ikke hadde noe som helst av dopapir i huset. Det sies at folk har måttet gå og holde seg i hele dag. Men nå har vi altså endelig fått dopapir, og nå kan folk endelig gjøre fra seg. Det var litt av et syn å se hvor fornøyde folk var med papir. Med dopapir under den ene armen og med et bredt glis som signaliserte at, ja endelig, endelig kan jeg gå ordentlig på do.

Que lindoooo

Vi tok bussen fra Mendoza kl. 17.40 og ankom Buenos Aires 08.00. Også dro jeg rett til skolen hvor 6 andre hadde møtt opp. Vi har nemlig hatt to dager fri, og ganske mange av oss har benyttet helgen + fridagene til å reise til steder som Mendoza, Mendoza og over til Chile, Tigre, Iguazu Falls, Uruguay til Punta Del Diablo og Punta Del Este blant annet, og atter andre har vært hjemme og fått sett litt på karnevalet i Buenos Aires. Jeg fikk ikke sett no karneval så det var litt bummer. Men hjemme er jeg nå ihvertfall, og jeg må si at det var deilig å komme hjem. Eller hjem til Pichincha.

Men herregud så fantastisk turen til Mendoza har vært!

Til tross for at vi bodde på et hostel av den sjangeren "en av de verste hostellene jeg har bodd på", så gjorde opplevelsene og folkene jeg var med (både nye og gamle) det såååå mye bedre enn det jeg noensinne hadde trodd kom til å bli. Vi fikk gjort utrolig mye på kort tid, og det var helt fantastiske ting også. 

Noe av det beste må nok ha vært rafting som helt utrolig nok var inkludert i pakken da vi bestilte hostel. Vi skulle egentlig på rafting i solnedgangen, men slik ble det ikke. Vi måtte vente i 2 timer for at bussen skulle komme, og når vi først ankom stedet, så måtte vi vente enda lengre for å rafte fordi lista vår fra minibussen vi dro med hadde aldri blitt gitt til personalet. Mens vi ventet på bussen på hostellet, så ble vi kjent med noen ganske så kule folk, og noen av oss kan ha drukket ulovlig på bussen til tross for at bussjåføren gjentatte ganger sa at det var forbudt å drikke. Så det at lista ble borte, kan kaaaanksje ha noe å gjøre med det. Selvom folk ble litt utålmodige, så var det god stemning mens vi ventet. Og selvom vi egentlig skulle rafte da det var solnedgang, så var verdt å gå gjennom all ventingen.

Da det endelig var vår tur, var det bekmørkt og vi så nesten ingenting mens vi padlet. Det var litt kjølig og vi ble ganske så bløte etterhvert. Men en ting gjorde alt så mye bedre, og det var stjernehimmelen som lyste så vakkert. Det var så magisk å rafte under stjernehimmelen. Marvellous, stunning and just breathtaking! 

Da de andre raftet, så føltes det ut som om det varte i en evighet, mens da vi gjorde det, gikk det så fort. Vi alle var så gira etter raftingen at vi hadde lyst til å ta det igjen. Men det var en fest som ventet på oss. Eller, ok. Festen hadde startet, så da vi kom nærmere stedet vi var på, hørte vi musikk og så lyskastere og flammene fra bålet og en del mennesker som danset til musikken. Så da var det bare slenge seg på etter å ha tatt på tørre klær. 

Dagen etterpå dro vi på hesteridning. Selv om det var litt manko på søvn, holdt jeg meg oppe ganske bra. Kanskje ikke så rart i og med at vi rei på hester. Egentlig er jeg ganske redd for å ri på hester, men jeg så for meg hvordan det hadde vært hvis jeg mestret det, og gledet meg, men samtidig gruet meg til aktiviteten. Jeg har jo ridd på hest før, men det har bare verdt korte turer, med en som har holdt i hesten. I tillegg så brukte jeg hundre år på å komme meg på hesten og det skumleste jeg hadde gjort var å ri ned en liten skråning. Men man kan si jeg er litt erfaren. Så med den lille erfaringen jeg har hatt, følte jeg meg ganske pro da jeg klarte å komme meg på hesten etter et forsøk(i forhold til de 10 andre gangene). 

Da jeg kom meg opp på denne hesten, ville jeg prøve ut instruksene jeg hadde fått om hvordan jeg skulle igangsette hesten(få han/hun til å trave(?)), så jeg sparket den på sidene, men den ville ikke rykke på seg. Jeg var redd den skulle få vondt, men den tålte visst det, så jeg sparket litt hardere for hver gang. Den ville altså ikke rikke seg! Da vi rei av gårde gjennom landskapet med fjell i bakgrunn, havnet jeg sist i rekken. Men siden jeg syns det var så ukoselig å være sist, ville jeg komme ved siden av de andre. Igjen, uansett hvor mye jeg sparket i hesten, ville den ikke få rævva i gir. Jeg lærte noen triks til å få den til å gå fortere da, men det hjalp ikke sååå mye. Senere fikk jeg vite at hesten min var en av de late, så jeg tenkte jeg heller måtte fokusere på hvor fint jeg hadde det istedenfor å bruke tid på en sta hest. Hester er jammen meg ikke like enkle som biler altså. heheeee. Også hver gang jeg prøvde å styre hesten min til venstre eller høyre, så ristet den skikkelig på hodet sånn at reimen(?) havnet mellom ørene på den. Jeg ble til slutt ganske bekymret og sa ifra til en av de som jobbet der, og han sa det var fordi at noen ganger så var det ikke mulig/plass for hesten å gå til høyre/venstre. Det kan være sant, men jeg mistenker også hester for å gjøre motstand med vilje. 

Etter hesteturen hadde vi asado(BBQ) med salat og biffkjøtt. Muy rico! Veldig godt med andre ord. Også var det ganske gøy å snakke med han ene fra samme tur, for vi kommuniserte på engelsk, spansk OG fransk. Haha. 

Ååh, hele turen har vært et fantastisk eventyr, med spennende aktiviteter hver eneste dag. Til tross for at den ene dagen ikke gikk som forventet, men det var likevel ikke en dårlig dag, tvert imot! Til tross for at det var godt å komme hjem, savner jeg atmosfæren og dagene som ble fylt av morsomme og koselige aktiviteter. 

Som taxisjåføren sa på vei hjem, denne turen var "fucking bien". 

So far, so good in Mendoza

Etter en velforstatt 14timers busstur, var det deilig a komme frem pa hostellet. Saerlig med tanke pa at jeg satt under to hull som blaste kald luft under hele turen. Fyyy som jeg fros. Vi dro kl. 20 fra La Casa de Pichincha(der jeg bor i Buenos Aires) og var fremme kl. 12 neste dag, og du kan tro jeg vaknet mange ganger av at jeg fros! Til slutt sa gikk jeg pa do og hentet papir for a tette hullet. At jeg ikke kom pa det for...

Da vi ankom pa hostellet, hadde vi to timer for den planlagte vinturen var startet. Vi skulle dra pa to forskjellige vingarder(den forste var storst og produserte den beste vinen i Argentina og 3. best i verden, og den siste var en koseligere familiedrevent bedrift) og deretter skulle vi til en gard som dyrket oliven. Det var kult a se pa hvordan det var pa vingardene og olivengarden(??), og vi laerte hvordan man skulle drikke vin og hvordan spotte en god vin, men annet enn det sa falt det ikke helt i smak. En stor del av det kan ha noe a gjore med at jeg ikke liker vin. Heeeeh.. Snakk om fulltreffer a. Men jeg prover a venne meg til det. Jeg er jo tross alt i Argentina. Og herregud, Mendoza, en av de mest populare vinbyene! Man kunne kanskje trodd at druene kompensere for det med at jeg ikke liker vin, men jeg taler ikke druer heller. Trist liv. 

Pa kvelden dro vi pa BBQ-party pa et annet hostell og fikk et ganske greit maltid. Men i og med at vi skulle opp kl. 7 sa kunne vi ikke/orket vi ikke a dra den langt ut. 

Neste dag(altsa igar) meldte vi oss pa det vi trodde var en tur til de forskjellige innsjoene i Mendoza. Vi ble fortalt at de var skikkelig blaa, de innsjoene, og at vi kunne bade og padle der. Vet ikke om det var svikt i spanskforstaelsen eller om han som jobbet pa hostellet provde a hustle oss, men da vi gikk paa bussen var jeg smaskeptisk. Det var ikke andre pa bussen enn oss seks jentene fra Noruega. Men heldigvis saa var det andre folk fra andre hosteller som ble med ogsa, saa det var ikke helt scam. 

Da vi satt en god stund paa bussen og kom frem til San Rafael, ble vi ganske negative til turen. Hva er dette for noe egentlig? Ikke var han guiden sa flink til a oversette pa engelsk, og skulle vi bare til ei lita by og ta et par bilder for saa og dra videre til neste destinasjon og gjore det samme? Vi hadde en laaang dag foran oss, og jeg tror vi tok litt forhastede konklusjoner. Selvom turen ikke var "det beste jeg hadde vart med pa i hele mitt liv" sa var det en koselig tur. Vi var med pa canopying/tok sann zipline, og kjorte et stykke opp i fjellene og fikk sett pa helt fantastisk natur. Skal prove a fa lagt ut bilder asap, for forklaringen min kommer nok ikke til a rettferdiggjore det jeg saa. Kanskje ikke bildet heller, men ihvertfall sa sa vi canyon med innsjo. Me gusta mucho. 

Da vi skulle kjore hjem igjen, kunne vi ikke det pga at elva rant gjennom veien vi skulle ta. Derfor sa dro vi til en annen vingard for a... kompensere for det? I dunno. Jeg var ganske kjort egentlig, og ville bare hjem. Sa den vinturen ga ingen mening for meg. Det bare forlenget turen, og skov pa den 4-timers hjemreisen var. Huff. Vi kom ikke hjem for ni... 

Denne dagen var virkelig en berg-og-dalbanetur. Bade lang og sliten, men ogsa koselig og innholdsrikt. Pa vei hjemover, var jeg som klistret til vinduet og stirret pa det vakre landskapet med Andesfjellene i bakgrunn. Det er i sanne stunder man begynner a reflektere litt over livet og alt, og det var nettopp det jeg gjorde. Jeg reflekterte litt over dagen og hele oppholdet, og egentlig sa var ikke dagen sa ille. Men fordi forventningene mine ikke ble helt innfridd og pga jeg var sa sliten og sov sa darlig under turen, sa fikk jeg en negativ holdning til alt. Selvom ikke alt gikk som forventet, sa var det en fin opplevelse. Dessuten har vi noe a fortelle til senere, hehe.