so close but still so faraway

Dette ordtaket har aldri verdt mer gjeldende før nå...

Igår dro vi til Nha Trang på ferie og ble der til i dag. Utrolig nok skulle også min kjære duyen også dit, men bare at ho kom idag, da som jeg skulle dra. Vi hadde noen timer hvor vi var i nha trang samtidig, men pga av dumme småbagateller kom vi ikke i kontakt med hverandre før jeg hadde satt kursen mot hometown Cam Ranh, noe som var jæææævlig kjipt i og med at... hvor ofte er du med bestissen din i vietnam? Ok, skal kanskje treffe , my nie my nie, men hallooooo. Begynner faktisk å bli litt over en uke nå siden jeg har hatt venner. Jeg mener, som er jevnaldrende. Jeg savner en som er på "samme side som meg", og når en av mine beste venner er i vietnam samtidig som meg, og til å med i SAMME by, selvfølgelig har jeg lyst til å treffe henne!

Så da felte man noen tårene da det ikke gikk seg til. Men da det ikke gikk seg til, gikk man videre i livet... although #bitterfuckingsweet

counting sheep / I can't sleep

Så ... this is me.

And suddenly #sunrise.

Vet ikke om jeg skal grine eller le. Om jeg klarerå sove eller eller være våken hele dagen. Tviler sterkt.

De to første dagene våknet jeg 5. Igår våknet jeg elleve, men da sov jeg også senere pga argentinakampen. (Btw, vamos Argentina vamos!!! Que bueno que ganaron(?!))

Men nå må jeg nesten prøve. Øyelokka begynner å bli tunge selv om det begynner å lysne her og selv om jeg hører bevegelser utafor rommet mitt og selv om markedet rett utafor rommet åpner snart og selvom jeg skal ta en kaffe med slekta snart.

Update: mor og far er oppe, mayydayyy!