mandag 10. oktober 2016
Something like this
''I was 12 when I left Kenya together with my sister to come and live here. Our mum had gone to The Netherlands earlier in order to create a new future for us. I never returned to Kenya until 4 years ago. I decided to go back on a holiday. I was so excited and nervous at the same time. When I arrived in Kenya I was blown away by the beauty of my country. During my holiday I went on a safari. During one tour we stopped and I saw crocodiles and hippo’s bathing in a river. I also noticed a young child getting water from the same river. I couldn’t understand why this child would risk her life to get water so I decided to investigate the situation. I ended up on the other side of the river in a village called Oloonkolin. There was such a big contrast between the life in the resort and the poverty I saw in Oloonkolin. After talking to the people from the village I found out that there was no access to clean drinking water, medical supplies and education. I promised myself to not close my eyes for what I had seen that day. When I returned home I contacted as many aid organizations I could but non of them responded. I couldn’t get the image of a mother and her sick child out of my head and so I decided to create my own foundation. I gathered a team of people and we set up a project to help the people of Oloonkolin. We wanted to offer them aid but at the same time we wanted to make sure they stayed independent. We offer them clean sanitation, education, medical aid and small loans to start their own business, in exchange they have to help other people in the village. Now, whenever I return to Oloonkolin, I see a strong and responsible community of people. They really have a special place in my heart.''
søndag 9. oktober 2016
How to not be distracted
- Control
your context: You can't react to what's not
there.
- Stay
calm: Stress makes you dumb. Stress
and reacting leads to dumb behavior.
- Think
about your goals: Get Stoicism, mindfulness and
dopamine on your side.
- Make
a deliberate decision: When you do, your brain is
better able to resist no-no's.
http://www.bakadesuyo.com/2016/10/how-to-resist-distraction/
_____________________________________________________________________
"Where is this action leading? Do I want to go there? …This thought which has arisen, is it helpful? Is it serving me or others in some way or is it not? Is it just playing out perhaps old conditions of fear or judgment or things that are not very helpful for ourselves or others?"
- Will this action be benefitual?
- Is this thought serving me any good?
mandag 12. september 2016
Rastløsheten
Nå har det gått vel to uker før Lisa, Rakel og jeg landa i Madrid for så å ta bussen videre til Alcalá de Henares, og i to uker nå har vi levd godt.
Men før reisen, og selv til og med til nå har jeg vært rastløs inni meg. Til tross for at jeg har trengt en pause fra alt arbeidet, for det har vært intenst, men også så langt inn i granskauen gøy!
En stund etter aktiv sommer og etter å ha blitt vant til ny tilværelse uten visepresidentrollen, har jeg lengtet etter å gjøre noe meningsfullt og viktig. Jeg har lengtet etter AIESEComgivelsene hva gjelder den genuine kulturen. Jobbe i et team mot et delt mål. Jeg har savnet de åpne og ærlige samtalene, samtaler som motiverer og inspirerer, samtaler som er med på å utvikle meg selv som person.
Misforstå meg rett, jeg har det helt utrolig her i Alcalá. Det å faktisk bo i den leiligheten vi bor i, snakke spansk med e
Den gamle koslige utleiern vår, andre studenter og generelt den spanske befolkningen, spise ute og delta i aktiviteter. Jeg digger det.
Den gamle koslige utleiern vår, andre studenter og generelt den spanske befolkningen, spise ute og delta i aktiviteter. Jeg digger det.
Samtidig gleder jeg meg til å starte på skolen og få akademisk påfyll. Jeg skal begynne å danse igjen. Jeg gleder meg skikkelig! Og til det å ha en balansert og strukturert hverdag.
Og i morgen har jeg min første skoledag!
lørdag 27. august 2016
fredag 26. august 2016
tirsdag 23. august 2016
Honestly boy
http://www.dagbladet.no/magasinet/i-40-ar-har-han-forsokt-a-finne-ut-av-hvorfor-noen-par-lykkes-og-andre-ikke-dette-mener-han-er-losningen-for-a-fa-forholdet-til-a-vare/60852911
torsdag 18. august 2016
My AIESEC journey
Nå har jeg lagt 1 og et halvt år som AIESECer og visepresident i hylla, og det føles nesten som om jeg har mistet en del av meg selv, men samtidig ikke. For planen er å fortsette AIESEC karrieren i Spania, Madrid, hvor jeg skal ta utveksling i et halvt år. Men siden jeg ikke drar avgårde før 29. august, så føles det ut som om jeg er i limbo.
Ikke hører jeg til en del av skolelivet og alt det kule som skjer rundt fadderiet, og ikke har jeg en finger med i AIESEC. Eller ok, joda. På en måte har jeg det siden jeg skal hjelpe til med rekrutteringa og å stå på stand. Men det er ikke som visepresident, og det er det som er rart.
Limbo sier jeg.
Jeg flyttet ut av toppetasjen før jeg i det hele tatt landa med prosjektet mitt, også flyttet jeg hjem i noen dager. Men så dro jeg raskt på hytte til Kristiansand, deretter hjem også til Oslo på jobb. Og her blir jeg i mer eller mindre en uke fremover. Tida flyr, men samtidig ikke liksom.
Jeg har liksom litt vansker for å fatte alt som har skjedd, alt jeg har klart å få til - og det sammen med alle de vakre menneskene jeg har møtt på veien,
Jeg rommes av en tristhet. Jeg er bare et menneske med 24 timer i døgnet, og bankkontoen min er ikke akkurat ubegrenset - og greia er at jeg har så innmari lyst til å være sammen med alle de vakre personlighetene jeg har møtt og som står meg nær. Jeg har lyst til å tilbringe tida mi med alle disse, men ikke har jeg nok tid eller penger. Jeg har vært så ufattelig heldig med å møte så mange gode mennesker som har påvirket, inspirert og motivert meg. Baksiden er at jeg ikke får like god tid til alle sammen, og akkurat nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle denne utfordringen.
Prosjektet sluttet for litt over to uker siden, og for tre uker siden sluttet sommerleiren. Uansett hvor mye jeg prøver å forstå hva jeg har gjort, klart å få til og ikke minst oppnådd, så er det som et fjernt minne. Tidsperspektivet mitt er ødelagt sier jeg. For eksempel når mine kjære frivillige leirledere snart skulle dra, eller når vi rundet av sommerleiren og sa ha det til barna, så var det nesten ikke virkelig. Det sluttet liksom så brått. Samtidig hadde jeg en følelse av at jeg kom til å se dem igjen. Nå, sakte men sikkert, skjønner jeg at det ikke kommer til å bli det samme, noe som er sykt leit. Jeg skal allikevel sørge for at jeg er i en posisjon hvor jeg får møtt dem igjen, for var det en ting som gjorde at jeg var så rolig hele tida, så var det at mine innvoller sa til meg at vi kom til å se barna og mine nye gode venner igjen.
En måte for meg å forstå "the impact" på er å gå gjennom de utrolige tilbakemeldingene jeg har fått. Jeg prøver hele tiden å fortelle og dele mitt syn på ting i håp om å påvirke folk til å tenke i et nytt perspektiv og ikke minst til å handle. Den responsen jeg har fått tilbake varmer hjertet mitt til de grader, og er så ufattelig at jeg hele tiden leser dem om og om igjen og prøver å fatte hva det er de mener. Skriver de om meg og til meg? Eller er dette en bok jeg leser? Is this the real life? Også blir jeg helt forbløffet over at det faktisk er meg og ingen andre. That effect I got!...? tenker jeg. For janteloven spiller litt inn. At jeg ikke bør være cocky. Men jeg blir litt cocky på den måten at jeg vet at jeg har klart å gjøre noe bra og at jeg faktisk har den kapasiteten. Men jeg lover meg selv at jeg aldri skal være utakknemlig og så ydmyk jeg bare kan. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si eller føle jeg da. Alt jeg vet er at det folk sier betyr så innmari mye. For herregud, bare se da!
Det første innlegget er til FBgruppa internt i AIESEC in Norway, og det andre er til allmennheita.
warning: må tvinge dere gjennom bibelen min også, for som sagt - jeg viiil at dere skal tro på det samme som jeg tror på, og se det samme som jeg ser! Og, uansett hvor farfetched det kanskje er, at dere også gjør det samme som jeg!
Jeg må bare gjenta det at hæææ? jeg kan ikke forstå at alt dette er om meg og til meg. Jeg bare fatter det ikke helt.
Ikke hører jeg til en del av skolelivet og alt det kule som skjer rundt fadderiet, og ikke har jeg en finger med i AIESEC. Eller ok, joda. På en måte har jeg det siden jeg skal hjelpe til med rekrutteringa og å stå på stand. Men det er ikke som visepresident, og det er det som er rart.
Limbo sier jeg.
Jeg flyttet ut av toppetasjen før jeg i det hele tatt landa med prosjektet mitt, også flyttet jeg hjem i noen dager. Men så dro jeg raskt på hytte til Kristiansand, deretter hjem også til Oslo på jobb. Og her blir jeg i mer eller mindre en uke fremover. Tida flyr, men samtidig ikke liksom.
Jeg har liksom litt vansker for å fatte alt som har skjedd, alt jeg har klart å få til - og det sammen med alle de vakre menneskene jeg har møtt på veien,
Jeg rommes av en tristhet. Jeg er bare et menneske med 24 timer i døgnet, og bankkontoen min er ikke akkurat ubegrenset - og greia er at jeg har så innmari lyst til å være sammen med alle de vakre personlighetene jeg har møtt og som står meg nær. Jeg har lyst til å tilbringe tida mi med alle disse, men ikke har jeg nok tid eller penger. Jeg har vært så ufattelig heldig med å møte så mange gode mennesker som har påvirket, inspirert og motivert meg. Baksiden er at jeg ikke får like god tid til alle sammen, og akkurat nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle denne utfordringen.
Prosjektet sluttet for litt over to uker siden, og for tre uker siden sluttet sommerleiren. Uansett hvor mye jeg prøver å forstå hva jeg har gjort, klart å få til og ikke minst oppnådd, så er det som et fjernt minne. Tidsperspektivet mitt er ødelagt sier jeg. For eksempel når mine kjære frivillige leirledere snart skulle dra, eller når vi rundet av sommerleiren og sa ha det til barna, så var det nesten ikke virkelig. Det sluttet liksom så brått. Samtidig hadde jeg en følelse av at jeg kom til å se dem igjen. Nå, sakte men sikkert, skjønner jeg at det ikke kommer til å bli det samme, noe som er sykt leit. Jeg skal allikevel sørge for at jeg er i en posisjon hvor jeg får møtt dem igjen, for var det en ting som gjorde at jeg var så rolig hele tida, så var det at mine innvoller sa til meg at vi kom til å se barna og mine nye gode venner igjen.
En måte for meg å forstå "the impact" på er å gå gjennom de utrolige tilbakemeldingene jeg har fått. Jeg prøver hele tiden å fortelle og dele mitt syn på ting i håp om å påvirke folk til å tenke i et nytt perspektiv og ikke minst til å handle. Den responsen jeg har fått tilbake varmer hjertet mitt til de grader, og er så ufattelig at jeg hele tiden leser dem om og om igjen og prøver å fatte hva det er de mener. Skriver de om meg og til meg? Eller er dette en bok jeg leser? Is this the real life? Også blir jeg helt forbløffet over at det faktisk er meg og ingen andre. That effect I got!...? tenker jeg. For janteloven spiller litt inn. At jeg ikke bør være cocky. Men jeg blir litt cocky på den måten at jeg vet at jeg har klart å gjøre noe bra og at jeg faktisk har den kapasiteten. Men jeg lover meg selv at jeg aldri skal være utakknemlig og så ydmyk jeg bare kan. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si eller føle jeg da. Alt jeg vet er at det folk sier betyr så innmari mye. For herregud, bare se da!
Det første innlegget er til FBgruppa internt i AIESEC in Norway, og det andre er til allmennheita.
warning: må tvinge dere gjennom bibelen min også, for som sagt - jeg viiil at dere skal tro på det samme som jeg tror på, og se det samme som jeg ser! Og, uansett hvor farfetched det kanskje er, at dere også gjør det samme som jeg!
Jeg må bare gjenta det at hæææ? jeg kan ikke forstå at alt dette er om meg og til meg. Jeg bare fatter det ikke helt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)