My life my life my life!
Etter nyttår bestemte jeg meg for at, nå Vyni, nå skal ting bli bra igjen. Truth be told, var jeg på bunnen av kransekaka. Derfor var jeg fast bestemt på at nå, nå skal det søren meg bare gå oppover. Og derfra gikk det bare rett opp. Det er serriøst ikke tull en gang. Herregud. Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjedde, men tydeligvis så viste det seg at jeg ikke var den eneste som følte meg lost i unilife @ oslo. Jeg har nemlig funnet meg så inn i granskaugen til rette, atte.. jeg begynner faktisk å bli litt in OSLOVE.
Herregud, unilife is getter better and better. Jeg har funnet flokken min, og endelig føler jeg at jeg hører hjemme.Jeg tror det var da jeg kom tilbake og våget meg til å spørre to-tre flotte jenter om å dra ut på Weekend Society @ Chateau Neuf. Tydeligvis gjelder det bare å ta initiativ, for vi har brått blitt en gjeng! Så det handler om å være åpen og genuint interessert i andre, ikke minst å holde kontakt har jeg funnet ut. Jeg tror også det at å komme inn i rutiner er gull verdt. For unilife skolemessig kan være overveldende, særlig med så mye stoff man skal gå gjennom og fordi man nå faktisk har ansvar for egen læring. Da gjelder det å finne ut sin studieteknikk og hvordan man lærer best. Og det skjer jo heller ikke over natta, det skjønte jeg jo ikke. Du kan tro jeg var rimelig stressa, og ringte til mine Mains og hadde småutbrudd og storutbrudd. Jeg trodde serriøst jeg kom til å stryke og at jeg måte slutte på studiet fordi jeg var altfor dum. I tillegg sa jeg til meg selv og alle andre at exphil og exfac var kjedelig og klagde over at jeg ikke skjønte meningen med det. Jeg tok en dag om gangen. Fikk god støtte fra det beste støtteapparatet jeg har av en herlig gjeng. Herregud jeg er så heldig! De er gull verdt <3 De fikk meg til å innse at det ble for dumt å ikke en gang prøve å ta eksamen, Det er jo bedre å prøve for å kartlegge hvor man ligger, i verste fall stryker man bare, og det er
helt greit. Det er
ikke verdens undergang - det skjønte jeg ikke der og da. For man kan jo alltids ta den opp.
I etterkant skjønte jeg også at jeg faktisk ikke var dum. Det var "bare" å komme over den kneiken med overveldende mye stoff og vanskelig akademisk språk, gjennom å ha studieteknikk og rutine. I tillegg så skjønte jeg egentlig ganske godt hvorfor vi hadde exfac, og forståelsen for exphil kom også etter hvert. Det var bare det at jeg følte jeg gjorde det så dårlig, og at jeg hadde så lite forståelse for alle fagene jeg hadde. Det ble enda mer klart hvorfor vi hadde fagene og lærte det vi lærte under eksamensperioden fordi jeg så på det vi skulle ha lært i sammenheng - da er det lettere å koble løse tråder.
Til tross for min struggle, fortsatte jeg med å ta en og en dag om gangen, og jobbet beinhardt for å være ajour for å forstå dette herre her som jeg sleit med så sinnsykt. Det viste seg å gi resultater! Jeg har aldri i verden trodd at jeg var så nær ved å stryke - ihvertfall på den ene eksamen. Jeg fikk best mulig tenkelig resultat............ Skjønner fremdeles ikke hva som skjedde, og hvordan jeg i huleste huttiheita klarte dette. I år er jeg så heldig å ha interessante fag, og innføringsemnet vårt er også mye morsommere nå som man skjønner gangen i det. Jeg er ikke så stressa som før, selvom jeg burde være det i og med at hjemmeeksamen i medievitenskap er om tre dager. Jeg ligger bak da for å sirre sånn. Men jeg har sagt til meg sjæl at;
Vettu hva Vyni? Du skal føre interessen frem, fremfor karakterpresset. For endelig har du kommet inn i det studiet du vil etter å ha jaget etter gode karakterer i alle disse årene og blitt nærmest utbrent. Nå er tid for å leve.
Det innebærer ikke at jeg driter fullstendig i karakterer. Målet er å ikke få mindre enn en C. Jeg hadde nok ikke klart å i gi blaffen i å lære, fordi jeg faktisk er interessert i hva faget har å by på og hvilke verktøy jeg burde ta med meg videre for å være mest mulig rustet til å takle enhver situasjoner og løse dem på en god måte. Jeg føler jeg har lært ganske mye med KULKOM så langt egentlig. Og jeg ser så sinnsykt verdien i å studere det, særlig fordi jeg var så usikker på hva man kunne bli.
Det er jo selvsagt hva man former det til fordi jeg fordyper meg inn i fire hovedområder (sosiologi, psykologi, medievitenskap og sosialantropologi), det sa jeg jo til alle som spurte. Men hva konkret da? lurte de på. Den gang var jeg rimelig usikker. Det virket så useriøst, slik som fagene på Humaniora blir oppfattet.
Ja hva kan man egentlig bli? Men i dag står jeg virkelig for KULKOM, og når folk spør meg sier jeg at jeg kan bli hva jeg vil. For det kan jeg virkelig nemlig! I alle områder og arenaer i samfunnet er det behov for kommunikasjon, og ut i fra kommunikasjon med en annnen eller flere andre springer det ut en slags kultur. Med mindre man velger å avsondre seg fra andre da. Men det er faktisk vitenskapelig bevist at mennesker er sosiale vesener og trenger andres selskap. Så skjønner du hva jeg mener nå? hehe.
Jeg kan bli hva som helst!! Det gjelder bare å ha et interesseområde å fordype seg i, og da har man hele greia på stell.
Jeg har jo studert CSR før, og det har gitt meg et engasjement for dette her med at bedrifter genuint skal ta samfunnsansvar, og ikke bare bruke det som et overfladisk argument slik at det fører til at forbrukere kjøper produktet deres. Jeg har også gjennom psykologifaget blitt engasjert i språk, og særlig det å lære morsmålet sitt på skolen - for det har blitt kutta ut de senere årene. Jeg syns det er ganske trist. Etniske ikke-norske (Les: meg) har faktisk ikke en arena å lære og utvikle seg i morsmålet sitt på samme måte som man gjør med engelsk og norsk. Med mindre man kommer fra de stedene der skolene tilbyr fremmedspråkene som du kan snakke fra før av da. Også nylig gjennom kulkom-faget hovedsaklig satt jeg i en diskusjon om kvinner, fødselspermisjon, karriere og likestilling. Sykt interessant. Feministen i meg blå små-engasjert kan man si. Så jeg har jo et par interesseområder å gå på da. Og for ikke å glemme at jeg nå er med i AIESEC som gir meg sååååå mye både personlig og professjonelt. Jeg har veldig tro på visjonen til AIESEC om peace og fulfillment of human-kind potensial, og at man oppnår dette gjennom utveksling. For når man opplever andre kulturer og perspektiver og får en global mindset, da vil man exceed og gå utover stereotypiene og fordommene man internaliserer gjennom sosialisering, både intensjonelt og uintensjonelt. Med AIESEC har jeg fått innsikt i arbeidslivet, å jobbe i team(kommunikasjon og åpenhet og det å være på samme side: NUMBER ONE), og ikke minst å være en leder. Så jeg ser absolutt meningen med så og si alt jeg har gått inn for å gjøre.
Etter konferansen ACHIEVE som jeg var med å organisere, siste dagen, kom den fremtidige presidenten for AIESEC UiO og spurte meg hvilket team jeg ville bli etter min midlertidige stilling som OC. Jeg hadde gjort meg noen tanker, men var litt usikker. Videre sa hun til meg at hun syntes jeg ville ha gjort en god jobb som visepresident. Det teamet jeg valgte å gå inn i, det kunne jeg gjerne bli visepresident i, sa hun. Herregud, jeg kunne ikke fatte dette. Altså.. Jeg hadde vært med i AIESEC i 2 mnd bare, jeg kunne minst av alle når det kom til de operative teamene. Hva i huleste??? Og under AIESEC intervjuet mitt om å bli medlem ble jeg spurt hva jeg syntes om å bli leder. Vel, jeg prøvde jo å act cool og jeg svarte at jeg så for meg at jeg skulle komme til stige i gradene før jeg ble en leder. Men herregud, jeg fikk jo egentlig helt panikk i hodet mitt og måtte le sarkastisk av meg sjæl, for MEG.. som LEDER?!.. Jeg var fremdeles litt preget av forrige semester da kan man si, og hadde småangst og dårlig selvtillit. Jeg kunne aldri i verden ha ledet et team - tatt ansvar for et helt TEAM?!
Ordet i seg selv kan være intimidating, men Vymi som også er med i AIESEC hadde jo fortalt meg at når det er snakk om å utvikle ledeegenskapene sine, er det egentlig bare snakk om å utvikle seg selv. Men når de spurte meg om å bli leder, daaaaaa måtte jeg bare le. Den som ler sist ler best - ehm.. I guess? Haha. Under induction lekte jeg med tanken, ja for tenk om jeg hadde blitt det?
no way!!(..?) Men så lurte jeg litt på hvordan det hadde vært og hvordan jeg hadde fungert.Også når søknadene åpnet seg, og vi hadde Local Committe møte, snakket den kommende presidenten om ulike unnskyldninger man vanligvis pleide å bruke når man tenkte at nei, visepresident skal ihvertfall ikke jeg bli. Gjett om jeg falt inn under så og si alle kategoriene a? "har ikke tid" tenkte jeg. Altså, folk hadde jobb, skole, kjæreste og et privatliv de klarte å balansere med - hvordan vet jeg ikke - men man har alltid tid. Det handler rett og slett om prioritering. "har ikke skillsa" tenkte jeg. Denne tankegangen kunne jeg bare stryke ut med en gang - for AIESEC handler om å utvikle seg selv. Man trenger ikke noe forhåndskunnskap, så lenge man er ansvarlig, løsningsorientert og har motivasjon til å "strive for excellency" - basically å gjøre en god jobb så er man kvalifisert! Under ACHIEVE-konferansen bestemte jeg meg faktisk for at jeg måtte prøve det ut en gang i fremtiden. Jeg visste ikke at jeg kom til å bli visepresident så snart.
Etter en vurdering på når jeg burde bli visepresident, om det passet den neste termen eller om jeg skulle ta det neste år ift til utveksling og fordypning, tok jeg en avgjørelse. Den stillingen jeg ville ha som VP var egentlig opptatt, og jeg var litt usikker på hvilke andre team jeg skulle å gå inn i. Men så måtte hun ene slutte i iGCDP som er at dette teamet driver med inngående utveksling. Her mottar vi frivillige som skal jobbe i prosjektarbeid. Da president elect for neste term spurte meg, og etter en nøye vurdering, da var det egentlig "bare" å ta utfordringen på strak arm og takke ja. Jeg var småskeptisk til dette, men på gallamiddagen under ACHIEVE, snakket jeg med Bich om iGCDP siden hun er VP for det i Trondheim, og jeg ble intruiged. Senere under en lunsj, snakket jeg også med en annen om dette, og hun også hadde noen gode argumenter, faktisk noe av det samme som Bich sa, og jeg tenkte at det er jo ikke så verst. Selv om jeg der og da ønsket å være VP for et annet team. Jeg ble jo småsolgt av at jeg faktisk kunne se en utviklingsprosess fra de frivillige på direkten, fordi at de jobbet i prosjekt som varte i 6 uker.
Men herregud, akkurat nå er det NO RAGRETSSSSSS!
Til tross for at jeg ble kasta inn i det, og allerede noen timer etter at det ble annonsert at jeg ble VP for iGCDP, så kom teammedlemmene å snakket til meg om sine issues angående prosjektet. Jeg hadde ikke engang hatt transition. Men dette var spennende. Allerede i løpet av kort tid, skulle jeg ut i møtet, og jeg trodde vi måtte så sykt forsvare prosjektet vårt slik at de skulle være med og samarbeide med oss. Men herreguuuud, folk kan være så gode at det er helt ufattelig. De som vi hadde møte med var veldig for prosjektet selv om de ikke hadde muligheten til å være med, og jeg ble helt forbløffet over at det gikk så smooth til å være første møtet og hvor lite skummelt det hadde vært. Definitivt fått innsikt i arbeidslivet ut i fra dette her, og jeg har skjønt at det ikke er slik at man hele tiden må være på defensiven fordi det faktisk finnes profesjonelle og prososiale organisasjoner som jobber for menneskeheten. Jeg stortrives med å være visepresident i iGCDP, og føler jeg har kommet inn i rett team. Ikke minst fordi de jeg jobber med er så flinke og selvdrevne og gode! Jeg er så fornøyd med hvor jeg har havnet hen jeg. Særlig fordi jeg etter fire intensive uker sammen med teamet mitt har klart å nå målet vårt med å skaffe jobber til 22 frivillige til sammen, og klart å finne 22 kvalifiserte frivillige - og det alt på en dag!!!!!!
Evig stolt!
Så livet mitt er med andre ord VELDIG på stell. Bortsett fra at et fint kapittel tok slutt altfor tidlig, noe som var kjipt, men despite, et ganske godt kapittel å ha kommet seg gjennom, nettopp fordi jeg fikk så mange gode minner og kommer til å se på dette som lærdom. #noragrets hahaha.
