Ikke hører jeg til en del av skolelivet og alt det kule som skjer rundt fadderiet, og ikke har jeg en finger med i AIESEC. Eller ok, joda. På en måte har jeg det siden jeg skal hjelpe til med rekrutteringa og å stå på stand. Men det er ikke som visepresident, og det er det som er rart.
Limbo sier jeg.
Jeg flyttet ut av toppetasjen før jeg i det hele tatt landa med prosjektet mitt, også flyttet jeg hjem i noen dager. Men så dro jeg raskt på hytte til Kristiansand, deretter hjem også til Oslo på jobb. Og her blir jeg i mer eller mindre en uke fremover. Tida flyr, men samtidig ikke liksom.
Jeg har liksom litt vansker for å fatte alt som har skjedd, alt jeg har klart å få til - og det sammen med alle de vakre menneskene jeg har møtt på veien,
Jeg rommes av en tristhet. Jeg er bare et menneske med 24 timer i døgnet, og bankkontoen min er ikke akkurat ubegrenset - og greia er at jeg har så innmari lyst til å være sammen med alle de vakre personlighetene jeg har møtt og som står meg nær. Jeg har lyst til å tilbringe tida mi med alle disse, men ikke har jeg nok tid eller penger. Jeg har vært så ufattelig heldig med å møte så mange gode mennesker som har påvirket, inspirert og motivert meg. Baksiden er at jeg ikke får like god tid til alle sammen, og akkurat nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle denne utfordringen.
Prosjektet sluttet for litt over to uker siden, og for tre uker siden sluttet sommerleiren. Uansett hvor mye jeg prøver å forstå hva jeg har gjort, klart å få til og ikke minst oppnådd, så er det som et fjernt minne. Tidsperspektivet mitt er ødelagt sier jeg. For eksempel når mine kjære frivillige leirledere snart skulle dra, eller når vi rundet av sommerleiren og sa ha det til barna, så var det nesten ikke virkelig. Det sluttet liksom så brått. Samtidig hadde jeg en følelse av at jeg kom til å se dem igjen. Nå, sakte men sikkert, skjønner jeg at det ikke kommer til å bli det samme, noe som er sykt leit. Jeg skal allikevel sørge for at jeg er i en posisjon hvor jeg får møtt dem igjen, for var det en ting som gjorde at jeg var så rolig hele tida, så var det at mine innvoller sa til meg at vi kom til å se barna og mine nye gode venner igjen.
En måte for meg å forstå "the impact" på er å gå gjennom de utrolige tilbakemeldingene jeg har fått. Jeg prøver hele tiden å fortelle og dele mitt syn på ting i håp om å påvirke folk til å tenke i et nytt perspektiv og ikke minst til å handle. Den responsen jeg har fått tilbake varmer hjertet mitt til de grader, og er så ufattelig at jeg hele tiden leser dem om og om igjen og prøver å fatte hva det er de mener. Skriver de om meg og til meg? Eller er dette en bok jeg leser? Is this the real life? Også blir jeg helt forbløffet over at det faktisk er meg og ingen andre. That effect I got!...? tenker jeg. For janteloven spiller litt inn. At jeg ikke bør være cocky. Men jeg blir litt cocky på den måten at jeg vet at jeg har klart å gjøre noe bra og at jeg faktisk har den kapasiteten. Men jeg lover meg selv at jeg aldri skal være utakknemlig og så ydmyk jeg bare kan. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si eller føle jeg da. Alt jeg vet er at det folk sier betyr så innmari mye. For herregud, bare se da!
Det første innlegget er til FBgruppa internt i AIESEC in Norway, og det andre er til allmennheita.
warning: må tvinge dere gjennom bibelen min også, for som sagt - jeg viiil at dere skal tro på det samme som jeg tror på, og se det samme som jeg ser! Og, uansett hvor farfetched det kanskje er, at dere også gjør det samme som jeg!
Jeg må bare gjenta det at hæææ? jeg kan ikke forstå at alt dette er om meg og til meg. Jeg bare fatter det ikke helt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar