Idet jeg gikk mot døra var jeg i tvil om noen i det hele tatt skulle være der. Det er så typisk at folk er trege. Så jeg forberedte meg på det verste, men selvfølgelig - håpet på det beste. Og der, der stod hun og lette etter meg. Da ho så meg, lyste hele ansiktet henne opp og jeg kjente smilet mitt bre seg fra den ene kroken til den andre. Jeg ble så ufattelig glad for at mamma stod der og møtte meg etter en 4 mnds lang reise. Selvfølgelig måtte hun jo få med hele greia piå tape. Typisk vietnamesere å dra frem kamera for å bevare hvert enste minne. Der og da tenkte jeg at det var greit, for selv hvor teit mamma kan være, og uansett hvor mange utallige krangler og uenigheter vi har hatt, og til tross for at jeg har gledet meg til å komme meg vekk fra maset til mamma, så var det så godt å se henne igjen. Etter min livs største reise verdsetter jeg mamma så sykt mye mer enn før. Hun har jeg tatt altfor gitt, og det er kjempesynd det måtte ta en verdensreise til før jeg innså hvor mye hun faktisk gjør for meg. Men jeg er hjemme, klar for nye utfordringer og klar for å vise min tålmodighet og forståelse uansett hvor tøft det kommer til å bli. Because mommyyy, you do everything for me, and I loooove you. Heheheee <3
Nå har det gått åtte dager siden jeg kom hjem. Og til tross for at jeg kun har vært hjemme, to av de dagene, merker jeg at jeg av og til blir forbauset over hvor uvant det er å være hjemme tilbake til Norge igjen. Det er nesten så jeg får kultursjokk. Jeg har blitt så vant til sør-amerikansk kultur at det å høre folk snakke norsk, det at teknologien som er tilgjengelig hele tiden, hvor bra flushen på do er og hvor tykk dopapiret er, hhaha, det er helt gresk for meg. Til og med den norske kronen er uvant å se igjen, det er rart å kunne betale med kort overalt, og det er også rart å ha kodebrikken igjen til å sjekke nettbanken. Også er jeg ganske språkforvirra. De høflighetsfrasene som jeg har innøvd meg på spansk og litt portugisisk er vanskelig å venne av. Jeg får helt fnatt av å ikke si dem, men jeg føler det blir så rart at jeg sier gracias og de nada lavt hver gang det er passende å si takk og bare hyggelig. Greit jeg sier gracias kanskje, men nå er jeg jo vant til å si obrigada som er takk på portugisisk da. Så ehe, mildt sagt språkforvirra.
Det tok ikke mange dager før jeg var på reisefot igjen. Denne gangen til Oslo. Det var rart å ikke reise mange flere timer med buss, og det var rart å ikke sitte på luksusavdelingen. Men samtidig føltes det nesten ut som om jeg skulle til et annet hjem. Jeg skulle være i oslo fra onsdag forrige uke til tirsadg som er i dag på grunn av en rekke eventer som jeg ikke kunne gå glipp av til tross for at jeg syntes det var deilig å komme hjem og komme inn i rutiner igjen(that plan went a bit to hell). Blant annet bursdager, frokostmøte med paneldebatt om hvem som hadde ansvaret for å øke levelønna til klesarbeidere i U-land(mye av det som ble diskutert her skrev jeg om på eksamensoppgaven min), musikkfest, matfestival(som jeg ikke rakk) jobb og selvfølgelig gjensyn med kus og godtfolk. Så til tross for at jeg egentlig burde ha vært hjemme,så måtte jeg dra også.
Til høsten håper jeg at jeg kommer inn på kultur og kommunikasjon på UiO. Jeg føler meg allerede hjemme her, og jeg kan nesten ta på den tilværelsen jeg ser for meg at jeg kommer til å ha i Oslo. I utgangspunktet ville jeg jo ikke studere her fordi det var så nærme Moss og fordi det var så mange kjente - jeg ønsker og starte helt fra scratch og bli kjent med byen og folket i den på egen hånd. Men jeg liker atmosfæren her og at det skjer ting hele tiden. Litt som livlige Buenos Aires, men selvfølgelig med mye herligere natur. Og egentlig så er det kanskje ikke så ille å kjenne noen i denne storbyen her fra før av? jeg vet ikke. En ting er sikkert, jeg liker meg her. Jeg har allerede begynt å bli ordentlig godt kjent med Oslo, så det ville vært ganske så herlig om ikke jeg bare kunne få kommet inn på dette hersens studiet som også er det eneste jeg virkelig vil komme inn på akkuyrat nå.
Nå har en uke gått, og jeg har mas o menos to uker igjen før jeg reiser til mitt opprinnelige hjemland - Vietnam, men som jeg egentlig ikke kjenner. Can't wait - til I get home.
#wanderlust
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar