Improteater

Jeg må si jeg ble mektig imponert over improteater. Det var jo så ARTIG, og skuespillerne var utrolig flinke.

Før jeg går nærmere inn i detaljer("ohno" I hear people say), så er det jo greit å forklare hva konseptet går ut på. Det finnes flere former for improteater, og det søstra mi, kjæresten hennes og jeg så på med teatergruppa, "teater serriøs", het teatersport.

Teatersport er en konkurranse i improvisert teater, hvor publikum gjerne tar aktivt del i hva som skal fremføres gjennom å foreslå tema, sted osv. for sketsjene som fremvises. Skuespillerne som er med fremfører scener ut fra visse føringer som blir lagt – alt fra begrensinger i tid og rom, til for eksempel at man må snakke på rim, synge, ikke bruke bokstaven S, snakke «tullespråk» eller at man ikke kan snakke uten å ha kroppskontakt. Kilde: wikipedia

Det var altså fire personer som battla mot hverandre og utfordret hverandre. For hver av rundene skulle en bestemt skuespilleren definere rammene for hvordan sketsjen skulle være. Poenget var å ha best mulig sketsj, og det var publikum som bestemte om de ble elsket eller hatet på slutten av hver sketsj. Premien var å få en klem fra moren til ho ene skuespilleren.

En av de beste sketsjene hadde temaet jobbintervju. To skuespillere ble tatt i bruk, der skuespiller 1 skulle være sjefen og skuespiller 2 skulle være en som ble intervjuet. Hun som fant opp rammene for sketsjen ga et par instrukser underveis, men ellers ble sketsjen til der og da. Ganske spontant dukket skuespiller nr 3, som egentlig ikke var med i sketsjen i det hele tatt, opp i sketsjen, og den tok en helt annen vending. Etter en kort stund ble sketsjen stoppet av hun som lagde rammene og  det ble gitt nye instrukser: Improvisasjonen som nettopp ble gjort skulle gjentas, men nå i en helt annen sjanger. Den skulle først foregå i thrillersjangeren, og deretter western. Skuespillerne var så utrolig dyktige til å sette seg inn i en ny karakter og de virket også troverdige. Ikke minst var det ganske morsomt det som ble sagt og gjort, for det var så tilfeldig det som skjedde.

Det beste med improteater var at vi i publikum ble inkludert. Særlig i den siste sketsjen, for da ble det spurt om det ikke var et kjærestepar blant publikum. Da rakk John, kjæresten til søstra mi opp hånda. Vymi prøvde jo å ta tak i hånda hans, men det var forsent. Ho som ledet improteateret oppdaget håndbevegelsen, og med litt hjelp fra meg(glis) ble han identifisert. John ble spurt om hvordan han og Vymi først møttes og hvilke positive egenskaper både han og vymi hadde. Deretter skulle de tre andre skuespillerne prøve å gjenskape hendelsen. De skulle gjette seg frem til hvordan det hadde skjedd, og John skulle gi tegn for om det var riktig eller galt. Hvem skulle trodde at John skulle havne på scenen? Det ble ihvertfall kjempeartig.

I tidligere blogginnlegg har jeg jo skrevet om å gjøre ting utenfor komfortsonen min, og selv om dette ikke akkurat var utenfor komfortsonen min, så er det på en måte i samme bane. Poenget er jo å prøve noe nytt! Føler jeg har vokst en cm i riktig retning. (inteeeeeeeernt) Ga meg ihvertfall en ny interesse. :)

Til slutt må jeg nesten gi litt creds til deg, John, for at du turte! Noen som gikk utenfor komfortsonen sin ihvertfall.