Knowledge is power, Malala says so

For et år tilbake ble en pakistansk jente ved navn Malala skutt i hodet fordi hun ble ansett som en trussel mot Taliban. Hun er enda ikke redd for å dø, for, "alle kommer til å dø en gang" sier hun til Aftenposten i denne artikkelen. Verdt å lese!

Malala er virkelig en beundringsverdig person. Hun har store ambisjoner og ønsker å utrette store ting. Særlig liker jeg at hun er så fast bestemt på å bli statsminister i Pakistan, og også at hun ønsker at alle skal få seg en utdannelse. Malala er en sterk og målrettet person som ikke er redd for å si sin mening. Hun er verken redd for å snakke foran en hel forsamling i FNs talerstol eller for Taliban. Dette er ei tøff jente på 16 år. Vi alle kunne trengt litt Malala i oss eller hva?

- Er du redd for å mislykkes? 

- Ja. Noen ganger. Jeg må jobbe enda hardere. 

Kilde: Aftenpostens intervju med Malala

 Da jeg fremdeles gikk på skolen prøvde jeg å ikke ta skolen og kunnskapen jeg lærte meg for gitt. Men etter en tid med lekser og prøver og innleveringer, uke etter uke uten pusterom, da kunne jeg lett miste perspektiv. Derfor var lørdagene for meg hellige. Da fikk jeg gjort litt andre ting enn skole. På den måten så jeg skolelivet gjennom nye øyner. Jeg prøvde å ikke ta skolegangen for gitt.

En natt da jeg var mindre, tenkte jeg litt på dette med skolen. Hvorfor går vi egentlig på skole? Hadde jeg virkelig hatt valget, hadde jeg ønsket å ikke være forpliktet til å gå på en skole fem dager i uka, og atpåtill å gjøre en haug med lekser etter skoletid. That's what you get for being a part of society. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre hva jeg ville, drive på med ting jeg liker og er interessert i eller som jeg syntes er morsomt. Men som vi nok vet er paradokset i verden at, skal du ha en viss frihet, må du faktisk ha en utdannelse.

Så da var jeg tilbake på scratch med klisjeen om at utdanning åpner dører. Jeg prøvde å anerkjenne dette faktumet og tenkte at: for å trives med det jeg gjør nå, må jeg gjøre det beste ut av situasjonen. Dermed prøvde jeg å se nytten i de tingene jeg lærte på skolen. En dag kommer jeg til å få bruk for det jeg lærer, tenkte jeg, og faktisk har jeg opptil flere ganger opplevd å bruke kunnskapen jeg har tilegnet meg til fordelen min i en sak.  F. eks å vinne en diskusjon i et tema jeg har hatt presentasjon/semesteroppgave/prøve/innlevering i. Nå er jeg ganske sikker på at dette er en alminnelig ting som skjer med alle, for det man lærer på skolen(kanskje ikke alt, men ganske mye)har en nytteverdi i hverdagslivet, og er det ikke litt herlig? Er det ikke litt herlig å bruke kunnskapen man har tilegnet seg? Jeg får ihvertfall en tilfredsstillende følelse, og med denne tilfredstillende følelsen kom jeg frem til to ting:

1. Skole er egentlig ikke så verst dersom du ser nytteverdien i det. 

2. Kunnskap er faktisk makt.