Snakkes om fire mnd

Nå har jeg prøvd så godt jeg kan å ta farvel med alt og alle. Men det føltes ikke som et farvel. Det føltes ut som vanlige hang outs der vi bare sa 'vi snakkes'. Som tidligere sagt: det virker så fjernt. Jeg ta farvel? Det har virkelig ikke synket inn for meg enda. Enda jeg nå sitter alene og prøver å begripe hva det er jeg faktisk skal ut på. 

'Jeg tror ikke det kommer til å gå opp for meg hva det er jeg skal før jeg er alene' sa jeg til de siste menneskene jeg kjente, halvveis vemodig og halvveis småstressa, før jeg ble overlatt til meg selv. Men så innså jeg at det å være alene ikke nødvendigvis trenger å være en negativ ting. For i det jeg tok de neste skrittene til der man printer ut boarding pass og videre til check-in plassen, følte jeg meg sååå selvstendig. Også ble jeg litt småstolt over meg selv for at det har gått så fint hittil. 

Men så rolig var jeg ikke første gangen jeg skulle reise fra alt og alle i en mnd da jeg dro til gran canaria. Den gang da jeg sa farvel til mor og søster, så følte jeg meg så forlatt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og var veldig nervøs. Men heldigvis gikk det over da jeg mannet meg opp til å snakke med de andre som også skulle på det samme som meg. Det hele varte ikke mer enn fem minutter en gang. Men det er som ho ene kollegaen min fra barnehagen sa, at hvis du kjenner en så går alt lettere. Networking vett!